Dykking i Kroatia 2011

Norwegian flyr direkte fra Oslo til Pula. Krnica ligger ca 30-40 min fra flyplassen i Pula med bil. Selve dykkesenteret befinner seg nede på havnen ca 3km fra Krnica downtown hvor vi ble losjet inn i fine leiligheter. For noen var dette andre turen til Kroatia og Krnica dykkesenter, men for de fleste var dette første turen. Noen dro ned 5-6 dager i forveien for å ta GUE Tech1 kurs, men mesteparten kom ned midt i uken. Det ble litt haiking opp og ned med de som hadde bil, eller vi lånte Maurizio sin skranglekasse. Maurizio driver dykkesenteret og fikser alt, og da mener jeg alt. Uansett hva du måtte trenge så fikser Maurizio det.

Foto: Jørgen Birkhaug

Adriaterhavet har stort sett jevn bunn mellom 50-75m. Derfor ligger de fleste vrak på denne dybden. Det kreves derfor at man har rette sertifiseringene for å dykke her. All dykking skjer med båt og de fleste vrak blir shot’et med line, man gjør da deco i frie vannmasser langs linen. Adriaterhavet ble minelagt under 2. verdenskrig, så stort sett alle vrakene er fra 2. verdenskrig og har mest sannsynlig gått på en mine.

Dykkesenteret har bare vært i Krnica i ca 3-4 år, og har derfor mye vrak og rev som enda ikke er blitt funnet/dykket. Det skal også være en del grotter som ikke er funnet eller utforsket i området. Myndighetene har bestemt at det ikke er lov å bruke sonar for å finne vrak. De mener at vrak som ikke er funnet blir best bevart. Dette er grunnen til at alle dykkere kjenner en eller annen fisker, som “tilfeldigvis” satte garnet sitt fast i noe, og trengte dykker for å komme seg løs eller for å løsne garnet igjen.

Mobilfoto: Arve Solli

26.07.11 var de aller fleste kommet seg trygt til Kroatia, etter at flyvertinnen hadde pushet en større vinflaske på guttene på flyet. Noe som endte opp med at hun trodde vi sjekket opp Mathea som satt ved vinduet på andre siden av midtgangen. Etter at vi landet ble vi hentet med taxi og kjørt rett til leilighetene. Der traff vi de andre som instruerte og tok kurs. Vi fikk såvidt skiftet klær før vi tok turen til havnen for å ta båten til kveldens restaurantbesøk.

Etter at vi hadde fått demonstrasjon av kelneren på hvordan man spiser de lokale krepsene (som han stjal fra fatet til Arne), var det å komme seg i båten igjen og sette kurs mot køyen. Men det skulle ikke bli like lett som antatt… I Kroatia har de kanskje ikke samme krav til lys og promille ved kjøring av båt som i Norge, så vi havnet midt oppi en fiskemære. Etter mye baksing og litt fridykking kom vi oss løs, men hydrolikken til roret hadde røket. Heldigvis hadde båten to motorer og to propeller, så sakte men sikkert kom vi oss fram med den ene motoren i revers og den andre framover. De som skulle tidlig opp for å ha kursdykk var ikke helt fornøyd med å komme seg i seng kl 0230 på natten.

Linn hadde allerede klart å ta knekken på to armmansjetter på kurset, så det var godt at noen kom litt seinere og kunne ta med seg forsyninger med mansjetter og lim fra fue. Mens Hallvard hold på med instruksjon og fancy slides på en mac, satt stakkars Fredrik bakerst og limte drakten til Linn. Vi som ikke var på kurs tok med oss scootere og diverse utstyr for et shakedown-dykk på et de nærme revene.

Kurset fortsetter mens vi andre dykker SS Lina, SS Vis, SS Rossarol. Mauritzio har fått for vane å servere italiensk boblevann når man kommer inn fra dykk, og det gjør jo at dykkere blir ekstra blide og fornøyde. Kvelden før siste dykk på kurset tok Arne og jeg en ekstra nøye gjennomgang av drakten til Linn (hun hadde enda ikke hatt et tørt dykk i Kroatia). Gjett hvem som klarte å putte to fingre mellom glidelås og drakt? Vi viste Fredrik hva han måtte gjøre og tok oss en øl mens vi så på Fredrik lime drakten igjen. På siste dagen av kurset var endelig Linn tørr når hun kom opp fra dypet. Samme dag tok vi andre turen på stranden, vi hadde med svær vannmelon og var klar for bading, fotoshot og annen morro.

Foto: Vegard Thise

SS Pascoli skulle dykkes og de som ble med på den lange båtturen (4 timer hver vei) møtte opp kl 03.30 ved båten for avreise. Soveposer, tepper og puter var også pakket, vi fant oss plass på dekk og kahytt. Da vi våknet kunne vi ikke se land og vi befant oss midt ute på Adriaterhavet. Mannskapet hev ut en shotline og vi hoppet i sjøen.

Det som gjør dette dykket så spesielt er at dette vraket ble funnet for ca et år siden, og pga at det ligger midt på havet og er ganske værutsatt, er det ikke mange som har dykket dette vraket før oss. Vi fikk faktisk lov til å ta med oss skipsklokken opp hvis vi fant den, da vraket ikke offisielt er identifisert enda.

Etter at vi hadde gjort vårt første dykk kom det en større åpen lettbåt med en del dykkere i. De hadde fått posisjonen av noen andre og skulle dykke Pascoli for første gang. Gjett om de hadde store øyne når tech2-gutta kom opp med scooter, tre stager og dobbel 18 på ryggen. Det som var litt skremmende var at det var en dame iført jakkevest og 15l singelflaske som skulle dykke sammen med eldre mann med ca samme konfigurasjoner. Heldigvis så trakk damen seg da hun hadde store problemer med å svømme fra båten, forbi oss og bort til bøyen. Dette likte selvfølgelig ikke den eldre mann som da prøvde overtale henne. Heldigvis kom hun seg i båten og rigget ned igjen.

På dykk nummer to, fikk vi gjort en gjennomgangspenetrering igjennom minehullet og opp lasterommet. Og deretter inn i sovesalene og gjennom maskinrom og ut skylighten. Heftig og fett vrak.

30.07 kom den siste deltageren (Gerhard) på turen endelig fram, vi brukte dagene fram til onsdag på å dykke andre vrak og kose oss i solen. Onsdag tok vi en dykkefri dag og kjørte quads (ATV) i 4-5 timer. Vi fikk kjørt på gamle skogsveier og stier, opp og ned fjellsider og topper. En veldig fin måte å få sett landsbyen og naturen i Kroatia på. Vrakdykkingen fortsatte selvfølgelig dagen etterpå.

foto: Linn Axdal-Solli

Siste dykkedag dro noen den lange turen til Pascoli igjen, mens mesteparten tok taxi over til Rovinj og et annet dykkesenter for å dykke Kroatia sitt svar på Thistlegorm, nemlig Baron Gautsch. Vraket var et passasjerskip som gikk ned under 2. verdenskrig. Dette vraket var veldig enkelt å penetrere og vi gjorde ikke annet. Noen fikk til og med et nærmøte med den lokale havålen som bodde i forrpiggen. Enda et fett vrak.

Vi ble invitert på kaifest/kaigrilling av Mauritzio den siste kvelden vår i Kroatia. Da samlet hele befolkningen ++ seg på havnen og alle grillet og drakk god drikke. Det var live musikk og dansing, og alle koste seg. Dagen etterpå ble fulgt av fyllaangst, pakking og avreise hjem igjen.