Norwegian flyr direkte fra Oslo til Pula. Krnica ligger ca 30-40 min fra flyplassen i Pula med bil. Selve dykkesenteret befinner seg nede på havnen ca 3km fra Krnica downtown hvor vi ble losjet inn i fine leiligheter. For noen var dette andre turen til Kroatia og Krnica dykkesenter, men for de fleste var dette første turen. Noen dro ned 5-6 dager i forveien for å ta GUE Tech1 kurs, men mesteparten kom ned midt i uken. Det ble litt haiking opp og ned med de som hadde bil, eller vi lånte Maurizio sin skranglekasse. Maurizio driver dykkesenteret og fikser alt, og da mener jeg alt. Uansett hva du måtte trenge så fikser Maurizio det.
Foto: Jørgen Birkhaug
Adriaterhavet har stort sett jevn bunn mellom 50-75m. Derfor ligger de fleste vrak på denne dybden. Det kreves derfor at man har rette sertifiseringene for å dykke her. All dykking skjer med båt og de fleste vrak blir shot’et med line, man gjør da deco i frie vannmasser langs linen. Adriaterhavet ble minelagt under 2. verdenskrig, så stort sett alle vrakene er fra 2. verdenskrig og har mest sannsynlig gått på en mine.
Dykkesenteret har bare vært i Krnica i ca 3-4 år, og har derfor mye vrak og rev som enda ikke er blitt funnet/dykket. Det skal også være en del grotter som ikke er funnet eller utforsket i området. Myndighetene har bestemt at det ikke er lov å bruke sonar for å finne vrak. De mener at vrak som ikke er funnet blir best bevart. Dette er grunnen til at alle dykkere kjenner en eller annen fisker, som “tilfeldigvis” satte garnet sitt fast i noe, og trengte dykker for å komme seg løs eller for å løsne garnet igjen.
Mobilfoto: Arve Solli
26.07.11 var de aller fleste kommet seg trygt til Kroatia, etter at flyvertinnen hadde pushet en større vinflaske på guttene på flyet. Noe som endte opp med at hun trodde vi sjekket opp Mathea som satt ved vinduet på andre siden av midtgangen. Etter at vi landet ble vi hentet med taxi og kjørt rett til leilighetene. Der traff vi de andre som instruerte og tok kurs. Vi fikk såvidt skiftet klær før vi tok turen til havnen for å ta båten til kveldens restaurantbesøk.
Etter at vi hadde fått demonstrasjon av kelneren på hvordan man spiser de lokale krepsene (som han stjal fra fatet til Arne), var det å komme seg i båten igjen og sette kurs mot køyen. Men det skulle ikke bli like lett som antatt… I Kroatia har de kanskje ikke samme krav til lys og promille ved kjøring av båt som i Norge, så vi havnet midt oppi en fiskemære. Etter mye baksing og litt fridykking kom vi oss løs, men hydrolikken til roret hadde røket. Heldigvis hadde båten to motorer og to propeller, så sakte men sikkert kom vi oss fram med den ene motoren i revers og den andre framover. De som skulle tidlig opp for å ha kursdykk var ikke helt fornøyd med å komme seg i seng kl 0230 på natten.
Linn hadde allerede klart å ta knekken på to armmansjetter på kurset, så det var godt at noen kom litt seinere og kunne ta med seg forsyninger med mansjetter og lim fra fue. Mens Hallvard hold på med instruksjon og fancy slides på en mac, satt stakkars Fredrik bakerst og limte drakten til Linn. Vi som ikke var på kurs tok med oss scootere og diverse utstyr for et shakedown-dykk på et de nærme revene.
Kurset fortsetter mens vi andre dykker SS Lina, SS Vis, SS Rossarol. Mauritzio har fått for vane å servere italiensk boblevann når man kommer inn fra dykk, og det gjør jo at dykkere blir ekstra blide og fornøyde. Kvelden før siste dykk på kurset tok Arne og jeg en ekstra nøye gjennomgang av drakten til Linn (hun hadde enda ikke hatt et tørt dykk i Kroatia). Gjett hvem som klarte å putte to fingre mellom glidelås og drakt? Vi viste Fredrik hva han måtte gjøre og tok oss en øl mens vi så på Fredrik lime drakten igjen. På siste dagen av kurset var endelig Linn tørr når hun kom opp fra dypet. Samme dag tok vi andre turen på stranden, vi hadde med svær vannmelon og var klar for bading, fotoshot og annen morro.
Foto: Vegard Thise
SS Pascoli skulle dykkes og de som ble med på den lange båtturen (4 timer hver vei) møtte opp kl 03.30 ved båten for avreise. Soveposer, tepper og puter var også pakket, vi fant oss plass på dekk og kahytt. Da vi våknet kunne vi ikke se land og vi befant oss midt ute på Adriaterhavet. Mannskapet hev ut en shotline og vi hoppet i sjøen.
Det som gjør dette dykket så spesielt er at dette vraket ble funnet for ca et år siden, og pga at det ligger midt på havet og er ganske værutsatt, er det ikke mange som har dykket dette vraket før oss. Vi fikk faktisk lov til å ta med oss skipsklokken opp hvis vi fant den, da vraket ikke offisielt er identifisert enda.
Etter at vi hadde gjort vårt første dykk kom det en større åpen lettbåt med en del dykkere i. De hadde fått posisjonen av noen andre og skulle dykke Pascoli for første gang. Gjett om de hadde store øyne når tech2-gutta kom opp med scooter, tre stager og dobbel 18 på ryggen. Det som var litt skremmende var at det var en dame iført jakkevest og 15l singelflaske som skulle dykke sammen med eldre mann med ca samme konfigurasjoner. Heldigvis så trakk damen seg da hun hadde store problemer med å svømme fra båten, forbi oss og bort til bøyen. Dette likte selvfølgelig ikke den eldre mann som da prøvde overtale henne. Heldigvis kom hun seg i båten og rigget ned igjen.
På dykk nummer to, fikk vi gjort en gjennomgangspenetrering igjennom minehullet og opp lasterommet. Og deretter inn i sovesalene og gjennom maskinrom og ut skylighten. Heftig og fett vrak.
30.07 kom den siste deltageren (Gerhard) på turen endelig fram, vi brukte dagene fram til onsdag på å dykke andre vrak og kose oss i solen. Onsdag tok vi en dykkefri dag og kjørte quads (ATV) i 4-5 timer. Vi fikk kjørt på gamle skogsveier og stier, opp og ned fjellsider og topper. En veldig fin måte å få sett landsbyen og naturen i Kroatia på. Vrakdykkingen fortsatte selvfølgelig dagen etterpå.
foto: Linn Axdal-Solli
Siste dykkedag dro noen den lange turen til Pascoli igjen, mens mesteparten tok taxi over til Rovinj og et annet dykkesenter for å dykke Kroatia sitt svar på Thistlegorm, nemlig Baron Gautsch. Vraket var et passasjerskip som gikk ned under 2. verdenskrig. Dette vraket var veldig enkelt å penetrere og vi gjorde ikke annet. Noen fikk til og med et nærmøte med den lokale havålen som bodde i forrpiggen. Enda et fett vrak.
Vi ble invitert på kaifest/kaigrilling av Mauritzio den siste kvelden vår i Kroatia. Da samlet hele befolkningen ++ seg på havnen og alle grillet og drakk god drikke. Det var live musikk og dansing, og alle koste seg. Dagen etterpå ble fulgt av fyllaangst, pakking og avreise hjem igjen.
I september mottok jeg en invitasjon av Richard om å være med på en helgetur med familieskøyten (Ternen) hans for å dykke. Dette var noe jeg ikke kunne si nei til, og vi begynte å planlegge vrak å dykke og logistikken for å ha 3 dykk fra en båt uten kompressor. Så med totalt 5 dykkere ombord på en 34 fots Risørskøyte ble det seende slik ut:
Så da stuet vi flasker, stage og stamper rundt om på dekk. Overnattet i Grytøyra, tidlig opp kl 07.00. Egg og bacon til frokost mens vi tøffet avgårde til første vrak i Eidfjorden.
Ilse Fritzen
Vraket av Ilse Fritzen ligger i Eidfjorden nord for Askvoll. Vi var framme rundt 09.30 og vi begynte å søke med ekkoloddet etter vraket. Etter kort tid fant vi vraket på ekkoloddet og kastet uti bunnline for opp- og nedstigning.
Arne og meg ble første par ned. Ingen av oss hadde dykket noen av helgens vrak, så noen måtte gå først. Vi stupte ned til 60m og så vraket da vi snudde oss. Vraket ligger med 90 grader slagside på styrbordside, så til å begynne med var det litt vanskelig å få oversikten. Men så begynner man å se at det er et stort vrak, og vi begynte med å gå akterover mens vi så inn de fleste dører og åpninger i vraket. Vi avsluttet med å runde opp på vraket og gikk mot 45m der vi tok oppstigning i frie vannmasser. Fant ikke tilbake til bunnlinen, men vi hadde planlagt at det skulle være mulig å gå opp på dSMB istedenfor.
Vel oppe igjen briefet vi det andre teamet (Gunnar, Andreas og Richard) om dykket. De endte opp med å dra rundt hekken og fikk sett propellen og roret. Er tydeligvis gigantisk, og er noe jeg absolutt skal ned igjen og se ved en senere anledning. Og ikke minst utforske framover mot bauen.
Mens det andre teamet var nede på Ilse Fritzen, tok Arne og meg Ternen over på andre siden av fjorden (200-300m) for å leite etter neste vrak. Vi gikk fram og tilbake og søkte etter Bjergfin med ekkoloddet. Uten hell gikk tilbake til Ilse Fritzen da vi oppdaget bøyen til det andre teamet.
Bjergfin
Vi fikk opp det andre teamet fra dykket på Ilse Fritzen og begynte med å søke etter Bjergfin med ekkoloddet. Vi fant det til slutt og satt ut bunnlinen på dette vraket også.
Etter litt lengre tid og en lunch, hadde vi avgasset nok og Arne og meg gjorde oss klare igjen. Vi hoppet uti og gikk ned langs bunnlinen. Dreggen hadde landet 2 meter fra lasterommet, så det var ganske enkelt å finne vraket
Det var gjort en feil ved logistikken: Draktgass! Jeg hadde planlagt at min 0,85l draktgass skulle holde 2 dykk til 50m, og det hadde mange andre også. Heldigvis for Arne og meg gikk vi tom for drakt gass nede på vraket på 52m, så vi fikk sett på vraket. Vi kom ned på midten på vraket og så at vraket lå med ca 45 grader slagside på styrbordside, bortsett fra at vi ikke kunne vite om det var styrbordside eller babordside vraket lå på, så vi bare satset på en vei og endte opp med bauen først. Vi visste at vraket var ca 60m langt, så vi satte kursen mot hekken i håp om å finne en propell og et ror. Dessverre virket det som om hekken var bra skadet, så vi fant ingen propell eller ror. Vi tok oppstigningen langs land.
Team 2 hadde et litt mer actionfyllt dykk med draktgassdeling… Godt Gunnar stilte med 3l cavemount som draktgass. Når de var opp igjen og vi fikk pakket vekk utstyret, og la kursen mot Askvoll.
Vel framme i Askvoll laget vi Chiligryte og tok oss noen velfortjente øl. Ingen av utestedene i Askvoll var ikke åpen, så Richard kontaktet alle sine kontakter i nærområdet og fant et åpent vannhull i Holmedalen. Så vi la fra kai etter oppvasken og tøffet mot Holmedalen. Jeg skulle bare slappe litt av før vi kom fram og endte opp med å sove 10 timer den natten. Herlig.
Tyrifjord
Siste dagen våkner vi med at jeg finner Askeladden hengende halvveis fra kaien og nedi vannet. Noen hadde fortøyd litt stramt på høyvann kvelden før
Etter å fått Askeladden på rett kjøl igjen og frokosten servert, var vi framme i Askvoll igjen. Vraket av Tyrifjord ligger nemlig rett utenfor havnen i Askvoll og er merket i sjøkartet. Og vi fant vraket på ekkoloddet og hev uti bunnlinen igjen. Denne gang var det Andreas og meg som gikk først uti, og vi gikk rett ned og traff hekken av vraket 10m fra bunnlinen. Tyrifjord står på kjølen og er et Donald Duck vrak. Hekken er ganske inntakt, men resten av vraket er ganske nedbrutt. På hekken står det et nydelig stort nødratt. Absolutt verdt dykket bare for å se det. Ellers var det ikke så veldig mye annet spennende å se.
Hjem igjen
Etter en fantastisk dykkehelg ombord på Ternen satte vi kurs mot Korssund. Alle er fornøyde og vi spiser det siste som er igjen i kjøleskapet. Noen velger å slappe av på dekk mens vi er bevegelse mot Korssund.
Vi tok turen over Havda og så hun på ekkoloddet også. Og som avslutning får vi besøk av to niser som leker i vannet. Vel framme ved kaien til familien Skår, begynner vi å pakke ut og vaske ned båten. Vi får skyldt utstyret og pakket i bilen. Så er vi så heldige at foreldrene til Richard inviterer oss inn på kaffe og vafler. Veldig hyggelig
Etterpå setter vi kurs mot Bergen og våre egne senger igjen.
Takk for en fantastisk bra tur, med gode dykke, fantastisk vær, gode venner og herlig båtliv. Gleder meg til neste gang!
Det hele begynte den nye gruppen på facebook: Teknisk dykking i Bergen. Gunnar sendte ut innbydelse til å dykke DS Uller med Gulen Dykkesenter. Så da var det bare å melde seg på og skaffe seg en fornuftig gass å dykke med. I samme slenger fant Gunnar ut at vi også kunne bruke restemixen fra DS Uller til å dykke DS Haakon dagen etterpå på SUB sitt søndagsdykk. Så dette ble grunnlaget for en flott helg i mai-måned.
DS Uller
Kl. 0800 måtte de fleste som skulle være med på Statoil i Åsane. Her ble kjøpt inn frokost og kaffe før vi fortsatte mot fergekaien på Leirvåg/Mongstad. Fergen gikk som vanlig kl 09.20 og vi var framme ved Gulen Dykkesenter ca. kl 10.00. Der stod Ørjan klar og tok oss imot med sitt usedvanlige gode humør. Vi rigget opp og stablet dobbeltsett, stage-flasker og scootere (for de som hadde det med) oppe i ribben til Ørjan.
Vel framme, en plass i Sognefjorden, var det bare å hive på seg riggen og komme seg i vannet. Gunnar, Even og meg var første team i vannet. Det var strøm i overflaten så her var det om å peile ut retningen og komme seg undervann fort som mulig. Vi hev oss i vannet og begynte nedstigningen relativt kjapt. Idag var det knallfint vær og sol, så det var utrolig lyst på hele dykket. Fikk en skikkelig syden-dykke-følelse av det klare vannet og de gode lysforholdene. Under 5m åpnet det seg opp, og sikten ble bare bedre og bedre jo dypere vi kom. Etter 3-4min svømming kunne vi se vraket 30-40m foran oss. Ja, sikten var helt fantastisk hvis jeg hadde glemt å fortelle det tidligere. Vraket står på en hvit sandslette, så jeg har en mistanke om at dette hjelper på lysforholdene.
Vraket har hekken som grunneste del og vi blir møtt av 2 propeller og 2 miner som ligger inntil propellene. Vraket er ikke større enn 30m, men fortsatt et interessant dykkemål. Framme på fordekket står en gedigen kanon og det ligger miner oppi og rundt båten i forskjellige størrelser. Se videoen som NSE har filmet av vraket for å se hvordan dette ser ut. Etter 20min bunntid begynt vi oppstigningen til overflaten igjen. Fornøyde og blide lå vi på deco og koste oss i 30min.
Søndag begynte vi litt seinere enn dagen før, men dette gjorde ingenting da vi var noen som tok et par decopils på lørdagskvelden. Gunnar var Garasjevakt denne dagen, og totalt var vi 7 dykkere som skulle være med. Vi toppet opp settene våre fra igår og jeg fikk en 20/33 blanding. Dette er helt OK å dykke med for å dykke til ca 40m. Jeg har dykket dette vraket tidligere, men da på luft. Noe jeg ikke har tenkt å gjøre igjen, og er derfor glad jeg fikk meg et nytt dykk på dette vraket med en bedre blanding på bakgassen.
Det ble samme team som igår og vi ble kjørt ut med gummibåten til SUB. Vi var de eneste som hadde vært der før, så vi skulle finne vraket og så skyte opp en stor DSMB for å markere hvor vraket lå, slik at de ander dykkerne etter oss skulle finne det enkelt. Siste dykketeam tok da opp igjen DSMB’en. Vi tok svømte ned til den dype delen av vraket (bauen) for å se på ankerne og annet som ligger der. La merke til at styrbord anker hadde falt ned og stod nå oppreist på bunnen. Vraket gikk ned i 1910, så det begynner seriøst å forfalle. Er ikke mange årene igjen før dette vraket har rast helt sammen. Rundt om på vraket ligger det mange vinflasker, men merket at det var færre enn sist jeg var der. Blir irritert og sint av at andre dykkere driver å plyndrer vrak. For det første er det ulovlig, men det er også utrolig kjipt at vrak blir plyndret og det blir mindre detaljer å se på når man skal dykke der neste gang.
Flasken som stor inn i rorspillet står der enda, så da ble humøret mitt bedre igjen. Vi avsluttet med å se på propellene og roret før vi begynte på oppstigningen på linen. Vel opp og fornøyd pakket vi sammen og begynte hjemreisen igjen.
Lørdag 24.04.10 dro jeg sammen med Ole Jacob til Vadheim i Sogn og Fjordane for å dykke Oldenburg. Vi begynte kl 10 å laste over alt utstyret i Toyotaen til Ole Jacob, og satte turen mot Sognefjorden og Oldenburg. Jeg var ganske heldig med at jeg fikk låne et dobbelt-12-sett av Ole Jacob, da mitt var levert på rens etter at kompressoren i SUB hadde begynt å trykke olje ned på alle flaskene den trykket.
På veien opp planlagte vi dykket og kom fram til at vi i utgangspunktet ville ha minimalt med deco pga temperaturen i vannet. Ja, det er kaldt i sjøen i mars/april. Vi ble enig om at vi skulle ha max 60m på bunnen, og ha 48m som snittdybde på bunntiden. Vi laget oss flere planer etter hvor lenge bunntiden vår ble, så alt fra 20-30 min bunntid ble regnet på og sett på i tabeller.
Vel framme i Vadheim parkerte vi på parkeringsplassen som er 50m fra vraket. På denne parkeringsplassen koster det 50kr/6euro å stå parkert, som man putter i en postkasse på veggen. Ovenfor postkassen står det også en plansje om vraket og historien bak senkingen. Tydeligvis en lokal grunneier som har sett at her kan han tjene litt lommepenger, så vi puttet på 50kr og liker at folk gjør til det enklere for oss dykke å nå våre dykkemål. Kudos til Vadheim!
Men vi oppdaget noe straks vi ikke likte… Det var isflak rundt om i hele fjorden. Dette kommer til å bli kaldt, tenkte vi!
Vi hoppet i tørrdrakten, rigget opp og la oss på svøm ut mot bøyen som ligger 50m fra land. Er litt spesielt å svømme ut i is-slush, men det var ikke så kaldt som fryktet. 6 grader i overflaten. Vi gikk ned på bøyen og kom ned på bauen av vraket. Selve skroget på båten er ganske helt, men som jeg hadde lest så jeg at oldenburg ligger med 100 grader slagside til styrbord. Deretter fortsatte vi å svømme nedover til vi stoppet på 60m. Oppdaget på veien ned at det var vraktåke på ca 45m og 60m, så vi var ikke lenge på 60m før vi vente snuten oppover igjen.
På vei opp så vi mye metall, understellet på en luftvernkanon, og en krigsstøvel. Pga at båten ligger med 100 graders slagside er det ikke så lett å orientere seg på vraket, men med litt fantasi gikk det greit. Men jeg må absolutt en tur her igjen og se om jeg får med meg flere detaljer. Etter 25min begynte vi oppstigningen til deco. I det vi forlot vraket vinket Ole Jacob til meg om at jeg måtte se under han. Der lå den en stor 8-armet blekksprut som ikke likte å bli lyst på. Etter en liten titt på denne gikk vi videre til 21m og gjorde gassbytte til 50% decoflaskene våre.
På decoen valgte vi å være veldig konservativ og gjorde totalt 41min deco på 50%. Bedre med litt ekstra deco enn for lite. Det varierte fra 5-7 grader under hele decoen, men vi hadde kledd oss godt så vi frøs ikke. Vel oppe var vi begge fornøyd, pakket sammen og pekte snuten mot Bergen igjen.
sakset fra Dykkepedia, skrevet av Nils Erik Skovheim:
I “Den store krigen” i årene 1914 til 1918 ble Tyskland til slutt blokkert fullstendig fra forsyninger og dette medførte sterkt til Tysklands og de alliertes våpenhvile i november 1918. Som et ledd i den tyske marines planer fikk mange sivile skip montert kanoner og mitraljøser, og i årene krigen varte beviste mange slike kamuflerte skip sin betydning mot de allierte handelsflåter. Et av skipene som hadde en slik oppgave var dampskipet Oldenburg. I motsetning til mange andre slike skip, overlevde Oldenburg den første verdenskrig. Etter våpenhvilen ble skipet satt i sivil trafikk igjen, og slik levde den nå et rolig liv frem til utbruddet av den andre verdenskrig. Og igjen ble skipet satt under tjeneste av den tyske marine. Men denne gang fikk den en mer rolig rolle som transportskip. I krigsårene under den andre verdenskrig gikk Oldenburg nærmere tyve ganger i transport oppdrag langs Norges kyst, og siste reis skulle ende i mars 1945. Utenfor Vadheim i Sognefjorden blir skipet oppdaget av britiske Bristol Beaufightere og angrepet med raketter og bomber den 7. April 1945. Tyskerne besvarer angrepet med intensiv luftvernild, men skipet slipper ikke unna angrepet. Noe senere synker det en gang så stolte Oldenburg på førti meters dyp. Av besetningen blir kun en tysker skadet, og de rusisske krigsfangene som var ombord kommer fra angrepet uten omkomne. Heller ingen av de britiske fly blir skutt ned under dette “Anti-shipping” oppdraget. I dag ligger vraket av Oldenburg på styrbord side godt intakt på en dybde av tjuefire til syttifem meters dyp med hekken som dypeste punkt. Vraket befinner seg ca. femti meter fra land rett utenfor brygga der hun ble senket…
På lørdag tikket det inn en SMS fra Jørgen B. om jeg ville være med å dykke Frankenwald i Gulen neste dag. Da Frankenwald er et av mine favorittvrak å dykke på (etter bare et tidligere dykk der), var jeg ikke vanskelig å be. Det var litt SMS og ringing for å få nok dykkere til at Ørjan på Gulen Dykkesenter var villig til å ta ut båten og være dykkeleder. Kl 08.00 kjørte vi 6 mann og 1 kvinne fra Bergen til Gulen Dykkesenter.
Vel framme var det bare å begynne å rigge utstyr og avtale de siste detaljene om dykket. Pakket oss i båten til Ørjan, og kjørte avgårde til Frankenwald. Vi krysset Sognefjorden i store bølger og var framme med vraket etter litt turbilens. Jørgen og Didrik gjorde seg først klare og hoppet ute med scootere og stage. Vi andre hadde ikke tenkt å ha noe dekompressjonsdykk, så vi hadde bare 2×12 med 32% Nitrox. Vi andre delte oss i 2 team, men dykket stortsett sammen da jeg var den eneste som hadde dykket Frankenwald før. Geir, Magnus og Arne G var et team, og Linn og meg var det andre.
Vi hoppet uti og begynte nedstigningen langs den fremste masten. Sikten var upåklagelig, var vel rundt 20-25m. Akkurat ikke nok til å se overflaten fra dekket (ca 36m-32m dypt) på vraket. Vi begynte rolig å svømme langs babord side mot hekken. Tittet rundt oss og det gikk opp for flere hvor stort dette vraket egentlig er. Holdt oss under overbygg og igjennom med messen. Masse fine detaljer, og mye spennende å se på. Vi fortsatte videre bak til hekken, og svømte igjennom gangen rundt hekken. Hekken er helt nydelig og kan ikke beskrives. Den må bare oppleves. Man svømmer ut i frie vannmasser og ser bunnen 15-20 meter under seg, snur seg og ser den enorme hekken til Frankenwald. Først da forstår man hvor gedigent dette 122m lange skipet er. Og ikke minst så er det ganske bra med dyreliv rundt vraket også. Noen store lyr og langer svømmer elegant langs med vraket nede på bunnen.
Avslutningsvis svever vi over akterhuset med rorspill og diverse annen mekaniske verk. Et vakkert syn av et vrak som har ligget på havets bunn i nesten 70 år. Deretter fortsetter vi til bonusen med selve vraket. Den aktre masten er vel det en marinbiolog ville kalle fantastisk. Og nettopp dette er det masten er, helt fantastisk. Den starter helt ned på dekk på ca 30m og går helt opp til ca 7m. Pga av strømmen som går igjennom sundet som Frankenwald ligger i, trives anemoner, nelliker og andre undervannsvekster veldig godt på denne masten. Masten er proppfull av dette, og helt genialt til å bruke som referanse under oppstigningen, og veldig populær å ta bilder av. Gjør liksom ikke så mye å ha decostopp på en slik mast.
Vel opp i båten igjen satte vi bauen mot Gulen igjen, men denne gangen var det litt tøffere å krysse Sognefjorden. Så Ørjan foreslo å øke prisen da han mente vi hadde vært på havrafting også. Vi bare lo og tok imot vaflene og kaffen som Monica hadde gjort klar til oss når vi kom fram til dykkesenteret igjen. Herlig service og 7 lykkelige dykkere var fornøyd og vente snuten mot Bergen igjen. Gleder oss til neste gang igjen.
Denne helgen hadde SUB søndagsdykket helt inne i Flåm. Flåm er i Sogn og Fjordane og ligger ca 2,5 times kjøring fra Bergen. Nesten helt inn i fjorden ligger også vraket av DS Begonia. Begonia ble senket av norske styrker med vilje, for at tyske bombefly ikke skal bombe både båten og den lille bygden Flåm. Les mer på Dykkepedia om selve historien og annen info om vraket.
Etter at det kom påminnelse om at vi skulle skru klokka en time tilbake natten før på subnett, møtte vi 9 personer opp på Garasjen kl 09.00. Vi pakket personlig utstyr, felles utstyr, båt og påhengsmotor, og fordelte oss over 3 biler. Dykkeleder Richard og Arne S. hadde diskutert seg fram til at det var best å ha minst mulig last på hengeren og inni subus, da de (og vi) ønsker at subus skal vare lenge. Jeg var satt som sjåfør i Subus og vi dro av sted til Flåm og Begonia. Vi kom fram uten problemer og der møtte vi Gunnar, som hadde kjørt selv hjemme ifra.
Vi paret opp i par og team, og vi som skulle penetrere vraket paret oss opp i par, da vi ikke visste hvor trangt det ville komme til å bli inni vraket. Jeg fikk også i oppdrag å merke vraket når vi fant det med en bøye. Etter ca 2 min var den bøyen på overflaten og fortøyd i en pullert helt bak på hekken av vraket. Begonia ligger fra ca 8m på grunneste delen av hekken og ned til ca 40m på bunnen ved bauen. Arne S. og meg dykket sammen og svømte nedover til bauen for å få en oversikt og se etter penetreringsmuligheter på vraket til vi kom til den dypeste delen. Vi svømte litt forbi for å nyte vraket som lå over oss og se bauen av vraket. Så fortsatte vi til første og forre lasterom. Arne tok en tie off og vi gikk under dekk og fram mot bauen. Var ikke så mye å se, men vi fant reserverattet til roret. Etterpå fortsatte vi grunnere og til neste mulighet til å ta en titt på innsiden av stålet. Vi var innom byssa for å se om det var noen kasseroller, men dessverre uten noe resultat. Det var en del tomflasker rundt byssa, det er jo ganske stilig å se. Så så det ut som vi fant et koøye liggende på dekk, dette viste seg å være fast og det viste seg til å være 3-4 stk på hver side av båten. Har aldri hørt eller sett dette før, koøye i dørken mellom dekkene. Noen som har hørt om dette? Og kan noen forklare meg hva som er funksjonen for disse koøyene? Så var det videre til maskinrommet, her måtte vi vente til Andreas og Gunnar kom ut igjen. Da vi kom ned var det akkurat ikke blitt bedre sikt i vraktåken etter de som var før oss, men vi fikk ihvertfall en titt.
Deretter svømte vi fra midterste til bakerste lasterommet. Og fortsatte over hekken og ned igjen til roret og propellen. Vi var fortalt på forhånd at propellen var hevet og stod inne i Flåm som pynt. Dette var ihvertfall helt feil. Propellen var på plass og vi var veldig positivt overrasket. Etter dykket hadde vi 15 min deco og så var det opp til overflaten og nikke fornøyd av enda et bra vrakdykk.
Etter vi kom opp hoppet siste parene uti og vi begynte å spise maten vår og pakke sammen utstyr for å gjøre oss klare til bilturen hjem igjen. Vi var veldig godt fornøyd med at det renner en elv ut rett med dykkeplassen, så da fikk vi skyld utstyret før vi dro hjem igjen. Sparte mye tid på dette når vi kom fram igjen til Garasjen kl 19.15.
Takk for bra opplegg og takk for et godt vrak dykk. Gleder meg til neste gang.
Lørdag 3. oktober gjorde Northsea Explorers et dypdykk til Elisabeth Bornhofen i vågen mellom Nordnes og Laksevåg. Jeg ble spurt om å være supportdykker og takket ja til dette, da jeg syntes det var et spennende prosjekt og jeg har lyst å lære og se hvordan et slikt prosjekt blir gjennomført.
Vi møtte opp med IMC-diving i Sandviken, der NSE hadde lånt en dykkebåt og en lett båt, klokken 08.00. Brief og avsluttende forberedelser ble gjort, før vi satte kursen ut mot vågen. Det ble dykket i tre team, der jeg og Mikael var supportdykkere for alle teamene. Vår oppgave var å avtale forskjellige ønsker teamene hadde. Deriblant ha med ekstra O2-flaske og deco-flaske med 50% O2, ta imot tomme decoflasker og hjelpe til med rigging av utstyr. Vi møtte alle dykkerne på 21m og 6m, og fikk totalt 5 dykk på dette.
Spennende opplegg og bra gjennomførelse kan nevnes. Og en stor honnør til Jørgen og Hallvard for å sette sammen og planlegge denne dagen. Tror alle dykkerne var fornøyde. BT journalist Ronald Eliassen Hole var også med med sitt videokamera, og reportasjoen kan leses og sees på BT. Og dykket fikk også en helsidereportasje i papirutgaven av BT tirsdag 6. oktober. Bladet Dykking har også skrevet litt, og det flere av deltagerne har diskutert dykket på Dykkeprat. Der ligger også enda flere bilder også.
Når NSE har satt sammen sin egen video, vil jeg oppdatere denne posten.
Da er Stoltzekleiven 2009 over, og jeg kan vel si at jeg ikke er fornøyd i det hele tatt. Min tid ble 15.57, nesten 2 min dårligere enn målet jeg hadde. Til mitt forsvar kan jeg ikke si at jeg var noe motivert for å delta i år. Kvelden før var det tapas og øl med jobben. Var hjemme 00.30 og ca kl 05.00 var jeg oppe for å spy. Tror ikke det var alkoholen, men tapas som gjorde at systemet mitt valgte å sende noe i retur.
Kjepphøy
Som vanlig har jeg vært stor i kjeften, så nå skylder jeg teamlederen min på jobb en flaske vin. Jaja, det er bare å ta seg sammen og konsentrere som om 2010-målet.
Årets siste ekstraordinære klubbdykk i SUB, før klubbdykkene går som normalt, inviterte Arne til å dykke vrak i Nord-Hordaland. Vrakene det stod imellom var Kilbulk eller Haakon, men valget falt på Haakon pga at den ligger mer skjermet enn Kilbulk. Så søndagsmorgen kl 09.00 møtte vi opp på Garasjen til SUB for å pakke utstyr og bestemme oss for hvilke gass som skal brukes. Arne og Tony dykket Oldenburg lørdag, og hadde derfor restegass med 15/55 trimix. De bestemte seg for å bruke opp denne gassen på dette dykket. Gunnar kom med restegass fra Ålesund, 21/35. Han valgte å toppe denne og bruke den. Så Even og meg var de eneste uten noe form for restegass, og logistikk gjorde at vi ikke fikk tak i trimix. Derfor ble det luft på bakgassen og en 50% dekogass, i kjent strokestil.
Kl 11.00 kjørte vi med Subus og tilhenger med gummibåt til Austrheim. Vi rigget oss opp på en offentlig kai og gjorde klart alt. Arne og Tony hadde skaffet GPS-posisjon på vraket så oss tre tok båten ut til posisjonen og satte ut et bunntau med bøye i overflaten. Tony har mekket seg et bunnkamera med laaaang ledning. Etter to sveip over posisjonen fant vi vraket. Så da var vi fornøyd og satte kurset tilbake til kaien for å gjøre klar første pulje.
Først var Arne, Tony og Gunnar uti og de fant vraktet et 1 min med scooter. Og kom opp igjen etter ca 60 min veldig fornøyde. Så da var det klart for Even og meg med vår sykkeldekkgass. Vi brukte 2-3 min før vi møtte vraket og så først propellen og roret på vraket. Vraket er ikke spesielt stort, så vi fant ut at det var bare å svømme seg ned på bauen og ta den dype delen først. Gutta i første pulje sa at begge ankerne var på plass ved bauen, så det var det jeg ønsket å se der. På vei til bauen begynte jeg å kjenne dybderusen, da det begynte å stikke litt i ansiktet og jeg ble varm. Så jeg tok det veldig med ro, og konsentrerte meg om å puste rolig og bare nyte vraket. Vel framme med bauen ser jeg ankerne og er veldig fornøyd.
Så begynner vi å svømme opp igjen mot hekken, men Even vil ned i forre lasterom. Her finner vi en høvel og den ene roret(rattet) og jeg gliser fra øre til øre. Her finner vi også et par vinflasker. Videre kommer vi opp til broen og her seg jeg det andre roret(rattet), under ligger byssa, og så ser jeg dassen. Rundt om alt dette ligger det noen vinflasker henslengt. Even finner en vinflaske som er kilt fast i rorspillet for roret. Bak byssa og roret ser vi også dampmaskinen. I etterkant får vi høre at det var denne flasken som var skyld i forliset, da den kilte roret og båten fikk ikke svingt.
Deretter fortsetter vi inn i aktre lasterom og finner reservepropellen. Nå begynner i å nærme oss slutten av bunntiden, og begynner derfor oppstigningen til bunnlinen og vinker pågjensyn til Haakon. Vi har 25min deco på 50%-flasken, og da vi var ferdig med den satt Gunnar i båten og ventet på oss og tok oss inn igjen til land. Når vi kommer til land begynner vi selvfølgelig å diskutere hva vi har sett, og det viser seg at sykkeldykk-gass-gutta har sett mer enn gutta på restmix. Enten er vi flinkere til å lete, eller så lurte dybderusen oss godt. Vi får verifisere nestegang med riktig mix til denne dybden.
Vi pakket sammen og reiste avgårde med et lite pitstop på Statoil, og kom fram til Garasjen igjen kl 20.00. Så jeg kjørte inn på parkeringsplassen hjemme kl 21.00. 12 og en halv time etter at jeg dro hjemme ifra. En herlig aktivitet å bruke søndagen på.
Fakta
Haakon gikk ned i januar 1910
Haakon ble ikke funnet før 2000(?)
Haakon ligger fra ca 30-45m
Vi hadde med oss:
7 stager
5 dobbeltsett (2*12)
3 scootere (Gavin)
NB! Dette er et vrak som jeg ikke anbefaler å dykke på luft. Bruk riktig gassblanding for riktig dybde.
Noen som har lest “Rekordsommer for kinoene” på vg.no idag? Dette er salgstall for kun juli måned i Norge. Det er tydeligvis ikke dårlige tider for kinoene og filmstudioene. Dette er selvfølgelig bare en del av inntekten for et filmstudio, da det også filmer som havner på DVD/Blu-Ray etter at filmen har vært på kino. Og så blir det inngått avtaler om å lage spill av populære filmer. I tillegg er det alle effekter som CD/mp3 av filmmusikken, plakater, klær, tannbørster, matbokser og lignende.
Og så syter filmstudioene over at det er så mange som laster ned og piratkopierer deres filmer. Det er jo tydlig at filmstudioer tjener plenty mye penger på kinobesøk og litt mindre på annet når filmen er ferdig på kino. Det ser også ut som den vanlige mannen (og damen) i gaten tydeligvis foretrekker å se film på kino framfor å laste ned en piratkopi og se den hjemme på en “liten” TV.
Istedenfor å syte over piratkopiering, og gi PirateBay og andre piratsider gratis reklame i media, burde filmstudioene heller se på piratkopieringen som en konkurrent. En konkurrent de skal ta flest mulige kunder fra. Filmstudioene har noen klare fordeler med at filmene deres vises på alle landets- og verdenskinosaler. De bør samarbeide mer med kinoene og prøve å gjøre kinoene enda mer populære. Jeg har ingen konkrete ideer på hvordan det kan gjøres, men mener at så lenge at originalproduktet er bedre og gir en mye bedre opplevelse enn piratkopien vil flere benytte seg av det.
Det vil alltid være piratkopiering. Men istedenfor å beskjempe piratkopiering og spredning av ulovlig materiale på dagens metoder burde alle filmstudioer, musikere og andre som “lider” av piratkopieringen, heller forsøke å lage et bedre produkt enn piratkopiene. I musikkverden sliter de mer en filmbransjen. Der legger de på kopibeskyttelser som er helt ubruklige, osv.
Slutt med alt tullet og gi brukerne det de vil ha, nemlig best kvalitet, god tilgjengelighet, mulighet til å bruke det på hvilken som helst avspiller brukeren ønsker å bruke. Slutt å gjøre forbrukeren til pirater!
RT @BAdesKen: "Australsk familie fant 1,7 meter lang krokodille i stuen", melder TV2. Hahaha! De har skrevet "svigermor" helt feil! published2012/01/10
